ADHD

AD/HD står for Attention Deficit/ Hyperactivity Disorder.

 

En nevropsykiatrisk forstyrrelse som først og fremst innebærer

økt uro (invendig uro og/eller fysisk uro) og vansker med

oppmerksomheten.

Jeg vil her forsøke å øke forståelsen for at man med denne

"forstyrrelsen" ikke bare kan "ta seg sammen" og at man ikke

blir narkoman av å bruke medisin ment for AD/HD.

Les "Myter og Fakta" lenger ned på siden.

 

AD/HD:

  • Er IKKE et holdningsproblem eller resultatet av dårlig

oppdragelse

  • Dreier seg IKKE om svekkede intelligente evner
  • Er en dokumentert tilstand som medfører at barnet har problemer med å være oppmerksom og fokusere på oppgaver, og som ofte inneærer utagerende atferd
  • Karakteriseres av tre hovedsymptomer: uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet
  • Begynner i barndommen og vedvarer ofte inn i voksen alder
  • Kan ha flere årsaker
  • Nøyaktig diagnose kan stilles, selv om det kan være vanskelig
  • Kan behandles effektivt
  • Forskning har også vist endringer i nivået i noen av de kjemiske signalstoffene (nevrotransmittere) som gjør det mulig for hjernecellene å kommunisere med hverandre. Noen nevrotransmittere (f.eks. dopamin) kan vise unormale aktivitetsmønstre hos personer med AD/HD.

 

Forskning

Studier der det er brukt teknikker for å ”avbilde” hjernen, for eksempel PET-skanning (positron emission tomography), avslørte mindre aktivitet i de hjernedelene som styrer aktivitet og oppmerksomhet hos personer med AD/HD. Årsaken til at dette er tilfelle hos noen, men ikke andre, er fortsatt uklar. Det er viktig å få fram at hjerneavbildingsteknikker så langt ikke brukes for å stille AD/HD-diagnosen.

 

AD/HD diagnostiseres på grunnlag av visse karakteristiske symptomer. Hovedtypene er: uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Noen mennesker har alle tre kjernesymptomene (AD/HD kombinert type), mens andre kan ha primært uoppmerksom eller hyperaktiv/impulsiv type.

 

Kriterier for diagnosen AD/HD (DSM-IV):

​6 eller flere av symptomene på oppmerksomhetssvikt og/eller 6 eller flere av symptomene på hyperaktivitet-impulsivitet har vedvart i 6 måneder i en grad som er maladaptiv og ikke i overensstemmelse med utviklingsnivået

Noen sympotmer på hyperaktivitet-impulsitivitet eller oppmerksomhetssvikt som skaper funksjonssvikt, har vært tilstede før 7 års alder

Nedsatt fungering på grunn av at symptomene viser seg på to eller flere områder (for eksempel på skolen/jobben og i hjemmet)

Det må foreligge klare holdepunkter for funksjonssvikt av klinisk betydning sosialt, i utdanning eller i yrke

Symptomene forekommer ikke bare i forløpet av en gjennomgripende utviklingslidelse, schizofreni eller annen psykotisk lidelse, og blir ikke bedre forklart ved annen psykisk lidelse (for eksempel stemningslidelse, angstlidelse, dissosiativ lidelse eller personlighetsforstyrrelse)

Myter og fakta

 

Myte: “AD/HD er bare en diagnose som leger bruker stadig oftere på vanskelige barn.”

Fakta: AD/HD har vært en dokumentert tilstand i over 50 år. Fordi leger har fått en bedre forståelse for denne forstyrrelsen og kan identifisere den enklere, er AD/HD-diagnosen vanligere nå enn den var. I USA får 3-5 % av befolkningen AD/HD-diagnosen hvert år.

 

Myte: “Medisiner er narotika og vil gjøre deg narkoman, avhengig, zombie.”

Fakta: For de med AD/HD vil medisin virke slik det er ment, altså å roe uro, mindre hyperaktivitet, bedre konsentrasjonsevne, mindre tankeflom. For de som ikke har AD/HD vil medisiner virke motsatt. Umedisinert med AD/HD er det dessverre mange som etter hvert får så mye uro og plager at de begynner å "selvmedisinere" seg selv, og da med uheldige remedier...

 

Myte: “Den sjenerte, dagdrømmende datteren min kan umulig ha AD/HD! Jeg trodde det bare var hyperaktive smågutter som fikk det.”

Fakta: AD/HD rammer både gutter og jenter, men gutter har 2-3 ganger større sannsynlighet for å få konstatert slik forstyrrelse enn jenter. Jenter kan ha mindre impulsiv og hyperaktiv atferd enn gutter, men det betyr ikke at AD/HD ikke forekommer hos jenter. For mange jenter og kvinner er AD/HD dessverre en skjult tilstand som ofte ikke blir diagnostisert.

 

Myte: “Hvis foreldrene kunne ha samme disiplin på barna som de hadde i gamle dager, ville ikke barna ha så urolig og dårlig oppførsel.”

Fakta: Forskning har vist at foreldrenes egenskaper og oppdragelsesmetoder ikke forårsaker AD/HD. I likhet med andre forstyrrelser, kan imidlertid foreldrenes engasjement i behandlingen (strategier for atferdshåndtering og/eller legemidler) bidra i håndteringen av AD/HD-symptomene.

 

Myte: “Det er absolutt ikke mulig at hun har AD/HD! Hun har ingen problemer med å fokusere på ting hun ønsker å gjøre, for eksempel spille dataspill.”

Fakta: Personer som kan konsentrere seg noe av tiden, kan fortsatt ha AD/HD. Personer med AD/HD har problemer med å utføre de fleste oppgaver i perioder, men de (som mange andre) kan konsentrere seg om ting som interesserer dem og som de synes er stimulerende, for eksempel dataspill i mange timer i strekk. Det er når man skal gjøre noe som ikke interesserer, og dette ikke stimulerer hjernen, at man ikke klarer konsentrere seg.

 

Myte: “Fordi personer med AD/HD ikke er like smarte som sine jevnaldrende, må de vanligvis plasseres i spesialklasser.”

Fakta: AD/HD påvirker ikke de intellektuelle evnene. Barn med AD/HD er like smarte som andre barn. Symptomene gjør imidlertid at mange barn med AD/HD ikke presterer like bra på skolen som klassekameratene som ikke har AD/HD. De fleste AD/HD-barn klarer seg godt i vanlige klasserom, så sant de får hjelp fra foreldre og lærere som benytter seg av teknikker som positiv forsterkning, organisasjons- og studieteknikker samt stimulerende opplæringshjelpemidler.

 

Myte: “Det er enkelt; bare du begynner å ta medisiner, blir du bra.”

Fakta: Det finnes ingen behandling som kurerer AD/HD, men flere tiår med forskning viser at for rundt 70 % av dem som har AD/HD, bedrer stimulerende legemidler mange av symptomene på AD/HD. Slike legemidler stimulerer den delen av hjernen som bidrar til økt konsentrasjon, samt evnen til å styre egen atferd (impulskontroll). Tilrettelegging på skolen er uansett viktig.

 

Myte: “Det er bare en fase, han vokser det av seg.”

Fakta: Barn med AD/HD vokser det av seg eller gjør det ikke. Rundt 70 % av barn med AD/HD fortsetter å ha symptomer gjennom tenårene, og noen av dem kommer til å ha symptomer som fører til at de fungerer dårligere inn i voksen alder. Symptomer på hyperaktivitet ser ut til å minske etter hvert som barna vokser opp. Oppmerksomhetsproblemer varer imidlertid ofte inn i voksen alder. Voksne med AD/HD opplever vanligvis at symptomene minsker gradvis etter hvert som de blir eldre, eller at de bli mindre plagsomme fordi de har lært seg strategier for å takle dem.

 

Myte: “Jeg kan ikke ha AD/HD; jeg er ikke hyperaktiv.”

Fakta: Hyperaktivitet er et symptom som ikke er tilstede hos alle som lider av AD/HD. Det finnes tre undertyper av AD/HD: hovedsakelig hyperaktiv-impulsiv, hovedsakelig uoppmerksom og den kombinerte typen. ADD kan sies å være å ha mer indre uro, som ikke synes utenpå.

 

Det kan være vanskelig å stille AD/HD-diagnosen, og informasjon fra en rekke kilder er nødvendig. Den endelige diagnosen settes av en spesialist. Det skal alltid foretas en medisinskfaglig vurdering. En nevropsykologisk undersøkelse kan i mange tilfeller være et godt supplement for å vurdere graden av kognitiv funksjonssvikt både for barn og voksne, spesielt når det gjelder oppmerksomhet, eksekutive funksjoner og hukommelse.

 

(Fakta og tall hentet fra bl.a http://www.levemedadhd.info)

Myter og Fakta om AD/HD